tirsdag 18. desember 2007

What a wonderful day!

Jeg lå i senga mi og drømte søtt da det ringte i det fjerne. Klokka viste 0630, som er altfor tidlig for en sjel som meg. Sove bare litt til... Putselig bråvåkner jeg med en vond følelse om at litt til hadde blitt til veldig lenge. Jeg hadde sovet i 20 min, og fikk dermed veldig dårlig tid. Men jeg kom meg opp og rakk akkurat trikken. Siden det ikke finnes gradestokk i huset, må jeg bare gjette hvor kaldt det er ute. I dag var jeg ikke så flink til å gjette. Det var 13 minus (!) ble jeg fortalt senere. Det herlige var at når jeg kom på jobb, hadde Trine (ei jeg jobber sammen med) laget varm kakao som stod i en kjele på plata. Der var det bare å forsyne seg. Mmmm, deilig! :o) Så begynte jobbedagen. Jeg må si at jeg er veldig heldig. Vet jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen. Det er så skjønt! Jeg har to herlige unger som virkelig digger meg! Når de ser meg om morgenen, kommer de løpende og gir meg de herligste klemmer og fantastiske smil og roper: "Merete kommer!" Tenk, dette skjer hver dag! Dette bør dere prøve!
Utover dagen blir det klart at både den ene og den andre av personalet er syke og blir sykemeldt. Og plutselig er det ikke så mange voksne igjen og det blir temmelig kritisk etterhvert og mye å gjøre. Og stakkars Trine, som hadde vært så snill og laget kakao, måtte jobbe fra halv åtte til fem.
Da dagen min var over, var det på tide og traske hjemover igjen. Jeg visste det var mange mennesker ute på denne tida av året, men at det var sååå mange, det visste jeg ikke. Folk er helt gale og trenger seg fram overalt. Jeg vet ikke hvor lenge jeg stod og ventet på en trikk i brugata som visstnok skulle komme "NÅ". Problemet var bare at det stod "NÅ" i hvertfall et kvarter. Men da den endelig kom, tenkte jeg at det skulle bli godt å komme inn i en varm trikk, men den var iskald! og ikke bare hadde jeg stått ute og ventet på den elendige trikken lenge, men det tok jo en evighet å komme seg fram også! Alle trikkene og bussene stod i kø etterhverandre stappfulle av folk. Å, jeg hater mennesker! (ok, kanskje ikke så mye, men en smule). Da jeg endelig kom hjem, var jeg iskald. Her var det bare å hoppe i dusjen til jeg ble varm og fikk følelsen tilbake igjen. Og etter en herlig middag og litt god gammeldags Mariah Careyjul ble alt bra igjen. Så her sitter jeg, etter en lang og variabel dag. Men det er vel sånn det skal være :o) Ha en god kveld! Habahaba!

2 kommentarer:

Anonym sa...

Akkurat slik er det Ola Tulluan hilser meg når jeg kommer på jobb også. Kommer springende mot meg mens han roper "Jippii, Ivar er kommet", og så slenger han seg rundt halsen min og gir meg en god klem...

Anonym sa...

Det samme gjer han med meg! Alle tiders sjef me har!